KUER

STØLSTANKER FRA HELIN


«Kyrne er på en måte sjefen din», sa daglig leder i Vang Avløysarlag da vi møttes for å sette opp kontrakt om budeieengasjement for sommeren.

Å være sjef og leder er to ulike ting. En sjef sjefer; ordet har unektelig en negativ klang, mens en leder er en slags veileder som viser, rådgir, samarbeider, er interessert i sin kollega, og som har forstått at medarbeiderne er hele mennesker som har et liv de 16 timene per dag de ikke arbeider. Mine kyr, kalver og kviger er ledere, det har jeg bragt på det rene etter denne første uken på stølen sammen med dem. Med tålmodig stivsinn, snille og overbærende veileder de meg i sine daglige gjøremål, veivalg for dagen og hjemkomsten utpå ettermiddagen – hvis de kommer…

Da vi møttes første gang, kom de meg i møte – Bjøllekyret først –, de studerte meg med vennlig og nysgjerrig oppmerksomhet. For min egen del var jeg spent, og nervøs. For selv om jeg er vant til kyr, og har deltatt mye i fjøsstell de siste to og et halvt årene, er det første gang jeg skal ha ansvaret for kyr, møkkamåking, melking, fôring, vask av melkeutstyr og melketank alene. Den tekniske siden av arbeidet bekymrer meg ikke. Å lære seg prosedyrer for å omgås og bruke mekaniske ting er fort gjort.

Annerledes er det med levende vesener: Alle er forskjellige, alle har sine vaner, noe de liker på akkurat en bestemt måte. For eksempel at Bjøllekyret har den vanen når hun går inn for kvelden – først, selvfølgelig – å rusle innom de andres båser og slafse i seg mjølet deres. Fordi jeg var uvitende om denne praksisen, forsøkte jeg å stanse henne. Da forvandlet hun seg til en rett fremadskridende plog og måkte seg frem der inne i det lille fjøset, jeg ble omgjort til en ubetydelig hindring som rakk å skvette til siden. Og jeg har forstått at en tilkjempet sedvane som denne ikke skal tukles ved, og trekker meg lydig bort til hun har gjort seg ferdig.

Man blir ikke ferdig utlært i kunsten å omgås andre, hverken kyr eller folk. Å lære noen å kjenne er å knytte bånd, bånd som fornyes daglig. I «Den lille prinsen» av Antoine de Saint-Exupéry forklarer reven den lille prinsen hva som må til for å knytte bånd, hva som kreves for å bli glad i noen. Det er to elementer som er avgjørende: Rutine og innsats for begge deler skaper tillit og forventning. Forventningen du skaper i den andre og båndet som oppstår i dere begge ved at det brukes tid, omtanke og omsorg får kjærligheten og vennskapet til å oppstå; vi temmer hverandre fordi vi får tillit til at den andre vil oss vel, som reven kaller det. Det er denne prosessen som gjør den andre helt spesiell i dine øyne, selv om den andre til forveksling er lik hundretusener andre eksemplarer av arten. Den lille prinsen forlot en rose på sin lille planet da han dro avsted, riktig nok med en beskyttende glassklokke over seg, men likevel… På jorden oppdager han til sin store fortvilelse mange roser, ulykkelig konstaterer han at hans rose slett ikke er spesiell eller usedvanlig. Men reven gir ham ikke medhold. «Din rose er helt spesiell, ikke fordi den er ulik alle andre roser, men på grunn av tiden, omtanken og kjærligheten du har gitt den hver dag over lang tid. Det er det som gjør den spesiell for deg», sier han.
Revens belæring er min medbragte visdom inn i samlivet med 11 melkekyr, 5 kalver og 5 kviger. Gjennom vår daglige omgang og arbeidsfellesskap til samme tid to ganger om dagen der melking, fôring og ut- og innbinding, og alt det andre arbeidet inngår, skal jeg knytte bånd til dem og de til meg. Jeg ønsker å vinne deres tillit, oppnå at de liker meg og stoler på meg, at de synes det er hyggelig å ha meg rundt seg. Det skal være godt å være ku og godt å være menneske sammen disse ukene. Dét kan intet lovverk – hverken dyrevelferdslover eller lover om helse, miljø og sikkerhet gi, det kan bare den enkelte utføre og bevirke i sin daglige omgang med andre og i gjennomføringen av sine arbeidsoppgaver.

Denne artikkelen stod første gang på trykk i avisa Valdres lørdag 13. juli 2019.

VI DRO TIL FJELLET

Vi dro til fjellet like før solen stod opp. Det var krumrygget rosaskimrende og solid.

Dyrene kom inn for å melkes, ivrige etter å tømme jurene og spise mjøl. De gikk ut igjen, vi gikk. Fjellet lå igjen, tegn på en virkelighet jeg ikke fatter.

Etter på ved siden av deg, inntil deg, nær huden din, varmen din, hendene dine og den støtvise pusten, var jeg i tvil; hadde vi vært der, så vi solen gå opp å farge fjellryggen rosa, melket vi dyrene?
Hvor lenge vil illusjonen om nærheten her i rommet vare?

Hvor lenge varer illusjonen om et menneskeliv?

September 2018

DA JEG GIKK

- da jeg gikk, var det for å komme til deg. Men jeg visste ikke – skjønte ikke, rett og slett at det var så mange omveier og så lett å gå seg vill.

For jeg har jo gått meg vill i årevis. Trodd at jeg har funnet frem, «slått meg til» på et vis og blitt inntil uroen eller livet eller omstendigheter jeg ikke var herre over, drev meg videre. Landskapet var til stadighet ukjent, og jeg er en dårlig kartleser. Da veien ble lengre og trøttheten meldte seg, ble det vanskeligere å holde orden på retningen. Og så skjedde det mye hele tiden, vet du. Hver dag traff jeg nye mennesker, folk som var ute og gikk, som meg, folk i alle aldre. Verst var det å møte barna som var alene. Du vet, små barn trenger omsorg. De skal ikke være overlatt til seg selv. Det er jo vanskelig nok for en voksen å skulle være alene dag og natt

Nå om dagen vet jeg ikke hvor jeg er. Men jeg er på vei. Og en dag er jeg nok fremme, en dag tar veien slutt.

ENETALE i 3 deler

Hun ser framfor seg. Svart blikk mot det marmormatte hvite rundt.
«Folk skulle ikke bry seg. Jeg mener, bry seg om, altså. Det blir bare trøbbel av det.»
Det marmormatte gulner, blikket er stirrende:
«Kjærlighet er et ord, sier noen «jeg elsker deg», skal du merke det i livet ditt. Det er ikke noe inni et ord. Ordas innhold er dagliglivet, det. Det du gjør hver dag, handlingene og orda du bruker overfor andre, dyra eller ungene, deg sjøl, for den del. Mange folk snakker jo tross alt mest med seg sjøl. Taleevnen tørker ikke inn selv om slekta blir borte og vennene er opptatt med sitt. Snakketøyet overlever det meste. Og selv når du står og griner på kjøkkenet og lager kaffe en torsdag morgen, selv da: «Au, jeg brant meg.»
Refleksive verb er gode å ha, da blir man på et vis to, ikke sant: 'Jeg og meg'.»

Det er ganske underholdende å snakke dagen lang og bruke refleksive verb. Hvor mye får du sagt da, i grunnen?

Jeg reiser meg fra senga
Jeg setter meg til bordet
Jeg tørker meg i rumpa
Jeg vasker meg
Jeg kler på meg
Jeg barberer meg
Jeg kler av meg
Jeg legger meg
Jeg kjeder meg
Jeg gleder meg




XXXXXXXXXXXXXX

Lyset er en kilde til mørke: Rett der ute svart skau; svart-blå himmel med spredte stjerner.
Mørket er en kilde til lys: Rett der ute hvit skau; en iskald-blå himmel uten stjerner – borte i lyset.

XXXXXXXXXXXXXX

Livet, liksom, det er en reise fylt av dumheter, uklokskap, løfter jeg ikke holdt, avreiser og ankomster til og fra steder – uten varighet. Dyr, mennesker, planter, fjell har jeg vært hos; og likevel, det er ingenting igjen. Bortsett fra meg sjøl, da.