Optisk Berøring II, 2013
Pietrasanta, Italia
Optisk Berøring II
Arbeider i marmor.
Uttrykket Optisk berøring, er hentet fra den tyske filosofens Martin Bubers bok «Jeg og Du» (1923). I første rekke er sammenstillingen av optikk og berøring iøynefallende fordi vi i første rekke forbinder berøring med en kroppslig erfart reaksjon på en ytre taktil stimulans. Slik jeg oppfatter ordet berøring er det et streif av noe, et nærvær som en selv tar del i idet man berøres. Videre innebærer det å vekkes opp til en bevissthet om noe annet enn seg selv og som bringer en i et forhold til det andre ved at det erfares gjennom å berøre meg.
Stein er et tålmodig og sanselig materiale, dannet over meget lang tid; steinens alder, motstand, egenvilje og identitet er tuktende og berikende.
Ofte når jeg arbeider stiller jeg meg spørsmålet om jeg har rett til å påtvinge steinen min form? Her kommer kulturen inn, slik jeg ser det. Kultur er i utgangspunktet formgitt natur. Menneskets evne til å bruke tid, vilje og evne på å lage noe vakkert, noe magisk, noe besvergende fascinerer meg; det står i motsetning til den rene nytetenkning der materialer – jord, stein, tre -, natur, dyr og mennesker blir midler og ikke er mål i seg selv. Det er i tråd med norsk pietistisk tradisjon og fremveksten av kapitalismen: man spiser for å bli mett, kler seg for å holde varmen og sparer resten til senere tider. Er kunst overflodsfenomen? Ifølge historikere var den ikke det opprinnelig. Den gang mennesker hadde et religiøst og besvergende forhold til sin medverden.
Formene jeg arbeider med, dukker opp igjen og igjen i litt ulike utgaver. De er arkaiske og moderne. Arkaiske i sin primitivitet. Moderne i sitt minimale uttrykk.
Skrift -bilde og form løper sammen. Form og innhold; ikke bare innhold eller bare form. Benedetto Croce sier innholdet på et vis går opp i formen, og kunst er således form og bare form idet innholdet (idé) inngår i formen som dens nødvendige utgangspunkt
For tiden arbeider jeg med elementærbevegelser som innfallsvinkler til gjenkjennelse/identitet og erindring. Med elementærbevegelser mener jeg bevegelser som er analoge til primærbehovene: spise, sover, drikke: Bære, holde, penetrere, samt passivvariantene: bæres/holdes, penetreres; også i overført betydning - dette både i overført og faktisk betydning.
Modernismen ved bl.a. Henry Moore, Barbare Heptwood, Aase Texmon-Rygh, Marino Marini, og senere billedhuggere åpnet for et friere, enklere formspråk på skulpturfeltet. Densd tilknytning til afrikansk og primitiv kultur er sentral
Jeg er påvirket av filosofene Martin Buber, Paul Ricoeur og Emmanuel Levinas. Sentrale perspektiver er Ansvaret for den Andre i et jeg -du-forhold (Martin Buber), i møtet med den Andre som konstituerende for selvet og etikken (Levinas), og at ’jeget’ blir til/forstår seg selv i samspillet med historien/ergaringen og møtet med de andre - ikke i et enerom (Ricoeur). Platons kobling av det skjønne og det sanne interesserer meg. Jeg er utdannet maler jeg lærte å bygge form; det har jeg stor nytte av som billedhugger. En krum linje er ikke en viljeløs strek, men en fast og levende form.
